|
Jazznytt - anmeldelse:
“Arousal”
Lisa Dillan (voice, body, glasses, cups, bowls, chair scratching on floor ect.)
AIMS OUNCDI TY 138
Livsvilkårene til våre høyt begavede eksperimentelle musikkutøvere står i skrikende kontrast til nasjonens kolossale pengeødsling på talentløshetens alter slik den i særdeleshet eksponeres i årets MGP (Eurovision Song Contest), tykt understøttet av det rikelig populistiske mediesamfunn! Ja, unnskyld meg: det måtte ut- for anledningen (!) - selv om det selvsagt er gammel kunnskap at de fleste betydningsfulle kunstnere har måttet leve i ydmykhetens grenseland. Anledningen er stemme-improvisatoren, danseren, pedagogen, aktivisten m.m. Lisa Dillan, som etter en årrekke med virksomhet i det ”ydmyke” eksperimenterende kunstmiljøet endelig får utgitt sitt CD opus nr. 2 (etter den vellykkede ”Vocal Improvisations”, 2005). Det er det god grunn til å blåse i trompet og kaste med begrene for. Dillan er formentlig den mest radikale av Sidsel Endresens mange ”elever”. Hun står tillike i tradisjonen etter bl.a. Joan LaBarbera og Saincho Namchylac og er i klasse med f.eks Jaap Blonk og David Moss samt våre hjemlige Ruth Wilhelmine Meyer (AKKU) og Maja Ratkje. Motsatt Ratkje fokuserer Dillan imidlertid 100 % på det rent fysisk- akustiske uttrykk. Absolutt ingen elektronikk og ingen flerspors opptak ("dubbing'), men bare den kreative utnyttelse av mikrofonens posisjoner sammen med Dillans stemmebånd, strupe, svelg, gane, tunge, lepper og kropp samt fy'siske objekter. Og med samtidig konsentrasjon på to-tre av disse (kilder/virkeområder) makter hun å frembringe kombinasjoner av samvirkende (harmoniske så vel som dissonante) lyder. Dertil hører også det geniale valg av Emmanuel Vigelands Mausoleum som innspilningssted med den helt unike akustikk. CDens tolv spor strekker seg fra den nennsomme, meditative ” Zen” over orale lydforandringer i for eksempel ”Change”, til en steppeatmosfærisk sang til sandkornene: ”Chanson...”, samt en fransk ”benspenner-rap”: Croyant", og sluttelig en smukk, enkel, tekstlig kjærlighetssang.
På en medfølgende DVD med seks spor fascinerer Dillan med sitt fysiske arbeid i kombinasjonen med lyd. ”Croyant” gjengis i en uvidet utgave, og ”Cup” er en perkussiv minikonsert med metalliske målebegre og bowls, manipulert i en oppvisning av musikalsk rytmikk og flow (som ikke bare Terje Isungset kan gledes ego ver). De siste spor er kanskje nærmere kategorien ”gags and gimmicks”. Jeg hadde gjerne sett et eksempel på hvor unikt Dillan kan integrere sine vokale frembringelser og sin frie dans, når nå mediet var tatt i bruk.
Dillans Opus 2, ”Arousal” er ikke bare et ”interessant”, men et overdådig sjarmerende og sterkt vedkommende verk - med en normfri skjønnhet, som ethvert lyttende menneske kan oppleve, og enhver levende sjel kan høste næring av. Et fullgyldig kunstnerrisk uttrykk som griper, morer, moverer og motiverer. Sjelen er som bekjent inkarnert i kroppen, og jeg vil betrakte Dillans preferanse for det akustiske prinsipp som et prisverdig valg på vegne av det sjelelige.
Måtte vi nå bare ikke vente fem nye år innen neste utgivelse!
Bjarne Søltoft |